Det har vært mye snakk om hestekjøtt i media i det siste. Hest som ikke er deklarert på produktemballasjen. Dette har igjen skapt en nysgjerrighet på hvordan hestekjøtt smaker, og flere slakterforretninger har fått økt omsetning på grunn av opphausingen i media.

Hest kan jo ikke være verre enn annet kjøtt, og nysgjerrigheten tok overhånd også her. Så da min far kom med noen fine stykker med hestebiff han hadde fått kjøpt på Klepp, var søndagsmiddagen i boks.

Litt skeptisk må man ha lov å være. Dermed tok jeg i tillegg et par stykker entrecôte fra fryseren – sånn for sikkerhets skyld.

Hestekjøttet var veldig mørkt – nesten like mørkt som hvalkjøtt. Biffene ble krydret kun med grovmalt pepper og stekt som biff. Høy steketemperatur, godt med smør i stekepannen og rask bruning av stykkene. Etter behørig hvile ble biffene stekt ferdig på lavere temperatur. Skepsisen gjorde også utslag i at man ønsket gjennomstekt biff…

Biffene ble servert med både kokte og ovnsstekte poteter – siden noen liker slik og andre sånn.. Dampkokte grønnsaker og stekt sopp hørte også med.

Jeg sjekket mine gamle kokebøker i etterkant for å se om hestekjøtt var nevnt. Og i Schønberg-Erkens bok fra 1931 fant jeg en liten tekst.

Hestekjøtt må anbefales på grunn av dets godhet og dets noget billigere pris. Det er kun uforstand og gamle fordommer som gjør at det av mange brukes så sparsomt eller nødig.

Hestekjøtt lages til de samme retter som oksekjøtt. Det bør helt gjennemstekes; fettet fjernes og erstattes med annet fett når kjøttet skal males eller hakkes.

Og smaken? Tja… Ikke noe hipp hurra egentlig, ganske ordinært og litt tørt. 17-åringen smakte en liten bit og tok heller en entrecôte. Det samme gjorde husbonden. De er født skeptiske..