Mange navn på omtrent samme feiring. Utgangspunktet for denne feiringen er at solen nå er på sitt sterkeste. Opprinnelsen var en fruktbarhetsfest hvor man feiret veksten i naturen. Det var også tiden for at solen ”snudde”, dagene blir kortere og mørket vil ta over. Datoen for solsnu og de gamle hedenske feiringene er 21 juni, eller natten til 22. Det er årets korteste natt, fra nå av blir nettene lengre og mørket vil gradvis ta over fram til vintersolverv den 21 desember.

Med kristendommens inntog, ble feiringen overtatt og lagt til den 23/24. Grunnen til dette er at kirken la døperen Johannes’ fødselsdag til den 24 juni – 6 måneder før Jesus’ fødselsdag. På denne måten ville de fordrive de hedenske feiringene.

Under reformasjonen ble feiringen av Johannes Døperen redusert, og i 1771 under ble dagen avskaffet som helligdag. Grunnen var at feiringen var for mye preget av de gamle skikkene og at det kristne budskapet kom i bakgrunnen. Dagens feiring er nok mer en feiring av midtsommer og solvervet, selv om kvelden fremdeles heter St.Hansaften.

Litha, keltisk påvirkning

Navnet ’Litha’ skriver seg fra den keltiske gudinnen Litha, hun som har makt over fruktbarhet, orden og overflod. Det var denne kvelden druidene høstet misteltein fra epletrærne. Epletreets magiske egenskap er kjærlighet og mange søkte seg til eplelundene denne kvelden for å elske. Dette for å vise hengivenhet til Guden og Gudinnen. Asketreet spilte også en rolle da man kunne spise askeknopper for å beskytte seg mot onde hensikter.

 Bilde lånt fra Moon and Shadow

Store bål av eikeved ble tent ved sommersolverv til ære for hjertets og hjemmets gudinne, og unge elskende hoppet over flammene. Asken ble spredd på åkrene som gjødsel og som en hyllest til eikekongen. Han var vokteren over naturens voksesyklus, fra midtvinter til midtsommer. Ved sommersolverv abdiserte han til fordel for kristtornkongen, herren over det som svinner fra midtsommer til midtvinter. Bønder markerte grensene for åkrene sine ved å gå rundt dem med tente fakler i hendene. Denne feiringen holdes i hevd blant paganistene i dag.

Djevel og trollpakk

Siden denne natten var årets korteste, ble det også regnet for farlig å gå til sengs. Alskens skrømt og uvesen var ute denne natten. I det solen snudde, åpnet Helheimens porter seg og heksene smurte sopelimer, staur og griser med fett og red til f.eks Blokksberg eller Hekla. Der spilte djevelen til dans. Trollpakket inntok også kirkene denne natten og hadde spottende messer. Og snek man seg inn, kunne en kanskje få et glimt av djevelen. Disse sagnene er fra en tid midt mellom hedenskap og kristendom, for djevelen er et kristent fenomen og Helheimen hører hjemme i Åsatroen. Senere ble det vanlig å oppsøke kirkene denne natten for å få treffe sine avdøde slektninger og få vite nytt. Denne skikken kaltes Johannesvaka, og lever ennå i dag under navnet Jonsok

Bålbrenning

Sommersolverv ble også kalt midtsommerblot og hadde mange av de samme tradisjonene som vintersolverv. Tradisjoner som er fra førkristen tid. De fleste jonsokskikkene knytter seg til vernet om jordens vekst og grøde. Folk tente  ild ved sommerfjøs og på seteren for å beskytte buskapen mot alt vondt. Ild ble også brukt ved åkrene for at de skulle våkne opp.

I tillegg ble det tent bål på høytliggende steder. Helst skulle det tennes på gammelt vis ved å gni to trestykker mot hverandre eller ved å snurre en pinne i et trestykke. Denne bålbrenningen er en gammel germansk skikk. Ild var hellig, og ild- og soltilbedelse gikk hånd i hånd. I følge gammel gudetro kom ilden fra himmelen, og da var det naturlig å bruke ild ved feiringer av solens gang.